1. mai-appell 2010

Kjære kamerater!

I 1890 markerte arbeiderbevegelsen for første gang 1. mai som sin internasjonale kamp- og festdag. Samtidig skulle denne dagen være et symbol på arbeiderbevegelsens styrke og enhet. Aldri tidligere hadde arbeidere i flere land samlet seg på samme dag til en mønstring for felles krav.

1.mai-feiringens historie henger tett sammen med kravet om 8-timersdagen. Kravet om en normalarbeidsdag på 8 timer var maidagens første, og lenge eneste krav.

For den norske arbeiderbevegelsen har feiringen av dagen vært viktig både for profilen utad, men også for samhold i egne rekker. Både fagbevegelsen, partiet, kvinnebevegelsen og ungdomsbevegelsen har stått, og står sammen om dagen.

Parolene og kravene har vært forskjellige opp gjennom årene. Men én parole har stått der hele tiden, og samlet hele arbeiderbevegelsen: Arbeid til alle.

Ordlyden har variert litt, fra ”Hele folket i arbeid” i 1933 til ”Kamp mot arbeidsledighet” og nå i år “Samarbeid for arbeid”. Men budskapet har alltid vært det samme: Arbeid til alle er jobb nummer én!

Kamerater! En samlet arbeiderbevegelse har levert gode resultater. På midten av 1800-tallet stod markedet og høyresiden sterkt i Norge. De regjerte landet, og det var klasseskille på lik linje med dagens Russland. Norge var det nest fattigste landet i Europa, etter Irland. Vi hadde arbeiderklasse uten betydelige rettigheter, en middelklasse bestående av lærere, bønder og politi, og adelsklassen som var kremen av forretningsfolk, prester og politikere. Dette betydde store sosiale skiller mellom mennesker, og snakk om faglige rettigheter og stemmerett for kvinner ble ”belønnet” med fengsel. Hva var det egentlig som skjedde, som fikk Norge til å bli verdens beste land å bo i?

3. juledag 1848 dannet Marcus Thrane Norges første politiske motstandsbevegelse. Innen 1850 hadde ”Thranitterbevegelsen” ca 30.000 medlemmer som krevde stemmerett, progressiv skatt og andre sosiale tiltak som skulle utjevne de enorme klasseskillene. ”Thranitterbevegelsen” ble slått ned med hard hånd, men kampen stoppet ikke der.

Gjennom 1870 og 1880 var det flere og flere som organiserte seg i fagforeninger, og for å få politisk gjennomslag ble Det norske Arbeiderparti stiftet i Arendal i 1887. I årene som gikk kjempet fagbevegelsen og partiet sammen om sosiale reformer som ”Arbeidervernlov” i 1909 og ”Allmenn stemmerett for kvinner” i 1913. Dette var begynnelsen på en stolt historie, og noe som skulle forandre hele det norske samfunn med tiden.

Under Nygaardsvold-regjeringen ble sosiale reformer gjennomført på løpende bånd: ”Alderstrygden” ble innført, en ny skolelov ble vedtatt og sysselsettingen økte. En omfattende utbygging av landet ble satt i gang, og fram til 1939 økte sysselsettingen med 100.000.

Videre er seirene er mange: 4 ukers ferie i 1964, Folketrygdloven i 1966, obligatorisk 9-årig skole 1969, avtalefestet pensjon i 1989, utvidet fødselspermisjon, retten til videregående utdanning i 1994 og felles ekteskapslov i 2008. Alle de viktigste samfunnsendringene i Norge de siste hundre årene, er det en samlet arbeiderbevegelse som har kjempet fram!

Men kampen slutter ikke her! Vi kan ikke si oss fornøyde! Kampen for rettferdighet, solidaritet og likeverd vil aldri ta slutt. Det er derfor denne dagen fortsatt er så viktig.

1.mai er dagen hvor en samlet arbeiderbevegelse står sammen side om side og kjemper for en sosialdemokratisk samfunnsretning hvor alle skal med.

1.mai er dagen hvor vi står side om side med våre kamerater internasjonalt, og støtter de i deres kamp for en mer rettferdig verden.

1.mai er dagen hvor vi hedrer våre samfunnsbyggere som vi står i gjeld til!

1.mai er dagen hvor vi feirer våre seire, men også kjemper våre kamper.

Derfor er 1.mai som en fest- og kampdag like viktig i dag som første gang den ble arrangert i 1890.

Retten til arbeid og egen inntekt har vært arbeiderbevegelsens viktigste sak i over hundre år, og vi har oppnådd mye. Gjennom å kjempe frem faglige rettigheter, anstendig lønn og arbeid til alle har Arbeiderbevegelsen løftet arbeiderklassen ut av fattigdom. Norge har gått fra å være et klassedelt samfunn, med enorme forskjeller – til å bli et at av de mest egalitære samfunn i verden!

Einar Gerhardsen sa engang, at det han var mest stolt over, ikke var den økonomiske framgangen, men at arbeidsfolk ikke lenger trengte stå med lua i hånda. De hadde fått selvrespekt.

Arbeiderbevegelsens kamp for et rettferdig arbeidsliv har en lang og stolt historie. Fra de aller første fagforeningene ble dannet og frem til i dag har arbeidebevegelsen vunnet utallige seiere; 8 timers arbeidsdag, full lønn under sykdom, rett til fri og ferie, fødselspermisjon og stillingsvern. Seirene er mange, og er et resultat av et sterkt fagligpolitisk samarbeid.

Arbeid handler også om velferd. At folk jobber og betaler skatt er en forutsetning for at vi skal kunne bevare det gode velferdssystemet vi har i dag. Vi lever ikke av andres, men av hverandres arbeid. Vi har bygget en velferdsstat, hvor alle gir etter evne og får etter behov – med et sosialt sikkerhetsnett som sikrer alle trygghet og verdighet.

Vi vil ha et solidarisk og trygt samfunn, der ingen faller utenfor. De viktigste virkemidlene for å oppnå dette er arbeid og gode velferdsordninger for alle. Derfor mener vi fremdeles at arbeid til alle er jobb nr 1. Utstøtingen fra arbeidsmarkedet må stoppes, og dagens sykelønnsordning må bevares. Alle skal ha ei lønn å leve av, og få lik lønn for likt arbeid. Vi vil prioritere rimelige barnehageplasser til alle som ønsker det, en gratis fellesskole, aktiv boligpolitikk, og trygge fellesskapsordninger for sykdom og alderdom. Vi må være villige til å la en stor del av samfunnets verdiskapning skje innenfor den offentlige velferdssektoren, og prioritere økt fellesforbruk framfor økt privat forbruk. Det vil på sikt ikke være lønnsomt for fellesskapet å basere seg på ordninger der private aktører får gjøre profitt på salg av grunnleggende velferdstjenester, finansiert av felleskassa.

Velferdsstaten har vist at den kan brukes til å fordele samfunnets goder mer rettferdig enn markedet klarer. Dersom det er politisk vilje til det, er velferdsstaten et kraftfullt virkemiddel for å oppnå rettferdig fordeling, like muligheter for alle og en effektiv verdiskapning.

Vi skal være stolte, men aldri fornøyde – og vi kan aldri lene oss tilbake og tro at kampen er over. Velferdsstaten Arbeiderbevegelsen har bygget, stein for stein -i over hundre år, er under beleiring. Felleskapstanken angripes av en sterk høyreside og et høyre-radikalt Fremskrittsparti, som vil utstyre folk med en sjekk fra det offentlige, og la størrelsen på lommeboka avgjøre mellomlegget, avgjøre kvaliteten på de offentlige tjenestene du får.

De kaller det valgfrihet, men de skyggelegger den beinharde realiteten i politikken de forfekter: Dette er ikke valgfrihet for alle, det er valgfrihet for de få. Deres modell er et kaldt samfunn der hver enkelt av oss ikke er mer enn kunder. Der alt har en prislapp. Der flere og flere offentlige velferdsgoder får en avgift, en egenandel. Der størrelsen på lommeboka betyr mer og mer.

Denne utfordringen må vi møte.

Vi må belyse de hjerteløse realitetene i høyresidens ”valgfrihet”.

Vi må avsløre bløffen om at skattekutt og velferdsøking lar seg kombinere.

Vi må tette gapet mellom offentlig fattigdom og privat rikdom. Denne utviklinga kan skape et gap mellom folks forventninger til det offentlige på grunn av økt privat rikdom, og de mulighetene det offentlige har til å levere forbedringer i velferden. Dersom tunge områder som helse, undervisning og omsorg fortsatt skal være en offentlig oppgave, må skatteinnsatsen økes.

De siste 20 årene har inntektsulikheten mellom folk i Norge økt – denne trenden må vi snu. At de rike i vårt land betaler lite eller ingen skatt, innebærer ikke bare tilsvarende tap av inntekter til offentlig sektor. På sikt kan denne praksisen undergrave den generelle oppslutningen om skattesystemet og velferdsstaten.

Arbeiderbevegelsen har oppnådd mer enn noen ville kunne drømme om ved inngangen til det 20. århundre. Men det er fremdeles oppgaver som står uløste. Oppgaver som krever et politisk mot – en politisk vilje, og en politisk styrke, som bare en samlet arbeiderbevegelse kan mønstre.

Nordahl Grieg skrev i sitt dikt ”Til ungdommen”:

”Edelt er mennesket, jorden er rik.

Finnes her nød og sult, skyldes det svik”.

Arbeiderbevegelsen skal ikke svikte, vårt mål er å redde verden, den sosialdemokratiske drømmen om et bedre samfunn stopper ikke ved landegrensene.

Vi har alltid drømt om en verden der det er fred og samarbeid, ikke konflikter og krig. En verden som sammen bekjemper fattigdom og fremmer økonomisk utvikling. Ikke en verden der de sterke kan ta seg til rette, enten det er nasjoner eller storkapital. Eller der land kan krenke andre land og ustraffet true fred og sikkerhet.

En gammel AUF’er sa en gang: ”Vårt mål er å redde verden, er det for stort, kan vi like gjerne legge oss ned å dø”. Jeg tror ikke målet om å redde verden er for stor, og kjære kamerater, vi skal aldri miste troen på at det vi mener, tenker og gjør har en betydning. Gratulerer med dagen!