1. mai-appell 2010

Kjære kamerater!

I 1890 markerte arbeiderbevegelsen for første gang 1. mai som sin internasjonale kamp- og festdag. Samtidig skulle denne dagen være et symbol på arbeiderbevegelsens styrke og enhet. Aldri tidligere hadde arbeidere i flere land samlet seg på samme dag til en mønstring for felles krav.

1.mai-feiringens historie henger tett sammen med kravet om 8-timersdagen. Kravet om en normalarbeidsdag på 8 timer var maidagens første, og lenge eneste krav.

For den norske arbeiderbevegelsen har feiringen av dagen vært viktig både for profilen utad, men også for samhold i egne rekker. Både fagbevegelsen, partiet, kvinnebevegelsen og ungdomsbevegelsen har stått, og står sammen om dagen.

Parolene og kravene har vært forskjellige opp gjennom årene. Men én parole har stått der hele tiden, og samlet hele arbeiderbevegelsen: Arbeid til alle.

Ordlyden har variert litt, fra ”Hele folket i arbeid” i 1933 til ”Kamp mot arbeidsledighet” og nå i år “Samarbeid for arbeid”. Men budskapet har alltid vært det samme: Arbeid til alle er jobb nummer én!

Kamerater! En samlet arbeiderbevegelse har levert gode resultater. På midten av 1800-tallet stod markedet og høyresiden sterkt i Norge. De regjerte landet, og det var klasseskille på lik linje med dagens Russland. Norge var det nest fattigste landet i Europa, etter Irland. Vi hadde arbeiderklasse uten betydelige rettigheter, en middelklasse bestående av lærere, bønder og politi, og adelsklassen som var kremen av forretningsfolk, prester og politikere. Dette betydde store sosiale skiller mellom mennesker, og snakk om faglige rettigheter og stemmerett for kvinner ble ”belønnet” med fengsel. Hva var det egentlig som skjedde, som fikk Norge til å bli verdens beste land å bo i?

3. juledag 1848 dannet Marcus Thrane Norges første politiske motstandsbevegelse. Innen 1850 hadde ”Thranitterbevegelsen” ca 30.000 medlemmer som krevde stemmerett, progressiv skatt og andre sosiale tiltak som skulle utjevne de enorme klasseskillene. ”Thranitterbevegelsen” ble slått ned med hard hånd, men kampen stoppet ikke der.

Gjennom 1870 og 1880 var det flere og flere som organiserte seg i fagforeninger, og for å få politisk gjennomslag ble Det norske Arbeiderparti stiftet i Arendal i 1887. I årene som gikk kjempet fagbevegelsen og partiet sammen om sosiale reformer som ”Arbeidervernlov” i 1909 og ”Allmenn stemmerett for kvinner” i 1913. Dette var begynnelsen på en stolt historie, og noe som skulle forandre hele det norske samfunn med tiden.

Under Nygaardsvold-regjeringen ble sosiale reformer gjennomført på løpende bånd: ”Alderstrygden” ble innført, en ny skolelov ble vedtatt og sysselsettingen økte. En omfattende utbygging av landet ble satt i gang, og fram til 1939 økte sysselsettingen med 100.000.

Videre er seirene er mange: 4 ukers ferie i 1964, Folketrygdloven i 1966, obligatorisk 9-årig skole 1969, avtalefestet pensjon i 1989, utvidet fødselspermisjon, retten til videregående utdanning i 1994 og felles ekteskapslov i 2008. Alle de viktigste samfunnsendringene i Norge de siste hundre årene, er det en samlet arbeiderbevegelse som har kjempet fram!

Men kampen slutter ikke her! Vi kan ikke si oss fornøyde! Kampen for rettferdighet, solidaritet og likeverd vil aldri ta slutt. Det er derfor denne dagen fortsatt er så viktig.

1.mai er dagen hvor en samlet arbeiderbevegelse står sammen side om side og kjemper for en sosialdemokratisk samfunnsretning hvor alle skal med.

1.mai er dagen hvor vi står side om side med våre kamerater internasjonalt, og støtter de i deres kamp for en mer rettferdig verden.

1.mai er dagen hvor vi hedrer våre samfunnsbyggere som vi står i gjeld til!

1.mai er dagen hvor vi feirer våre seire, men også kjemper våre kamper.

Derfor er 1.mai som en fest- og kampdag like viktig i dag som første gang den ble arrangert i 1890.

Retten til arbeid og egen inntekt har vært arbeiderbevegelsens viktigste sak i over hundre år, og vi har oppnådd mye. Gjennom å kjempe frem faglige rettigheter, anstendig lønn og arbeid til alle har Arbeiderbevegelsen løftet arbeiderklassen ut av fattigdom. Norge har gått fra å være et klassedelt samfunn, med enorme forskjeller – til å bli et at av de mest egalitære samfunn i verden!

Einar Gerhardsen sa engang, at det han var mest stolt over, ikke var den økonomiske framgangen, men at arbeidsfolk ikke lenger trengte stå med lua i hånda. De hadde fått selvrespekt.

Arbeiderbevegelsens kamp for et rettferdig arbeidsliv har en lang og stolt historie. Fra de aller første fagforeningene ble dannet og frem til i dag har arbeidebevegelsen vunnet utallige seiere; 8 timers arbeidsdag, full lønn under sykdom, rett til fri og ferie, fødselspermisjon og stillingsvern. Seirene er mange, og er et resultat av et sterkt fagligpolitisk samarbeid.

Arbeid handler også om velferd. At folk jobber og betaler skatt er en forutsetning for at vi skal kunne bevare det gode velferdssystemet vi har i dag. Vi lever ikke av andres, men av hverandres arbeid. Vi har bygget en velferdsstat, hvor alle gir etter evne og får etter behov – med et sosialt sikkerhetsnett som sikrer alle trygghet og verdighet.

Vi vil ha et solidarisk og trygt samfunn, der ingen faller utenfor. De viktigste virkemidlene for å oppnå dette er arbeid og gode velferdsordninger for alle. Derfor mener vi fremdeles at arbeid til alle er jobb nr 1. Utstøtingen fra arbeidsmarkedet må stoppes, og dagens sykelønnsordning må bevares. Alle skal ha ei lønn å leve av, og få lik lønn for likt arbeid. Vi vil prioritere rimelige barnehageplasser til alle som ønsker det, en gratis fellesskole, aktiv boligpolitikk, og trygge fellesskapsordninger for sykdom og alderdom. Vi må være villige til å la en stor del av samfunnets verdiskapning skje innenfor den offentlige velferdssektoren, og prioritere økt fellesforbruk framfor økt privat forbruk. Det vil på sikt ikke være lønnsomt for fellesskapet å basere seg på ordninger der private aktører får gjøre profitt på salg av grunnleggende velferdstjenester, finansiert av felleskassa.

Velferdsstaten har vist at den kan brukes til å fordele samfunnets goder mer rettferdig enn markedet klarer. Dersom det er politisk vilje til det, er velferdsstaten et kraftfullt virkemiddel for å oppnå rettferdig fordeling, like muligheter for alle og en effektiv verdiskapning.

Vi skal være stolte, men aldri fornøyde – og vi kan aldri lene oss tilbake og tro at kampen er over. Velferdsstaten Arbeiderbevegelsen har bygget, stein for stein -i over hundre år, er under beleiring. Felleskapstanken angripes av en sterk høyreside og et høyre-radikalt Fremskrittsparti, som vil utstyre folk med en sjekk fra det offentlige, og la størrelsen på lommeboka avgjøre mellomlegget, avgjøre kvaliteten på de offentlige tjenestene du får.

De kaller det valgfrihet, men de skyggelegger den beinharde realiteten i politikken de forfekter: Dette er ikke valgfrihet for alle, det er valgfrihet for de få. Deres modell er et kaldt samfunn der hver enkelt av oss ikke er mer enn kunder. Der alt har en prislapp. Der flere og flere offentlige velferdsgoder får en avgift, en egenandel. Der størrelsen på lommeboka betyr mer og mer.

Denne utfordringen må vi møte.

Vi må belyse de hjerteløse realitetene i høyresidens ”valgfrihet”.

Vi må avsløre bløffen om at skattekutt og velferdsøking lar seg kombinere.

Vi må tette gapet mellom offentlig fattigdom og privat rikdom. Denne utviklinga kan skape et gap mellom folks forventninger til det offentlige på grunn av økt privat rikdom, og de mulighetene det offentlige har til å levere forbedringer i velferden. Dersom tunge områder som helse, undervisning og omsorg fortsatt skal være en offentlig oppgave, må skatteinnsatsen økes.

De siste 20 årene har inntektsulikheten mellom folk i Norge økt – denne trenden må vi snu. At de rike i vårt land betaler lite eller ingen skatt, innebærer ikke bare tilsvarende tap av inntekter til offentlig sektor. På sikt kan denne praksisen undergrave den generelle oppslutningen om skattesystemet og velferdsstaten.

Arbeiderbevegelsen har oppnådd mer enn noen ville kunne drømme om ved inngangen til det 20. århundre. Men det er fremdeles oppgaver som står uløste. Oppgaver som krever et politisk mot – en politisk vilje, og en politisk styrke, som bare en samlet arbeiderbevegelse kan mønstre.

Nordahl Grieg skrev i sitt dikt ”Til ungdommen”:

”Edelt er mennesket, jorden er rik.

Finnes her nød og sult, skyldes det svik”.

Arbeiderbevegelsen skal ikke svikte, vårt mål er å redde verden, den sosialdemokratiske drømmen om et bedre samfunn stopper ikke ved landegrensene.

Vi har alltid drømt om en verden der det er fred og samarbeid, ikke konflikter og krig. En verden som sammen bekjemper fattigdom og fremmer økonomisk utvikling. Ikke en verden der de sterke kan ta seg til rette, enten det er nasjoner eller storkapital. Eller der land kan krenke andre land og ustraffet true fred og sikkerhet.

En gammel AUF’er sa en gang: ”Vårt mål er å redde verden, er det for stort, kan vi like gjerne legge oss ned å dø”. Jeg tror ikke målet om å redde verden er for stor, og kjære kamerater, vi skal aldri miste troen på at det vi mener, tenker og gjør har en betydning. Gratulerer med dagen!

Flere lærlingplasser nå!

AUF i Oppland krever at det kommer flere lærlingplasser. Vi ønsker at ungdom skal få lærlingplass for å sikre at sysselsettingen opprettholdes og for at vi fortsatt skal kunne ha lav arbeidsledighet. En god del av de som fullfører videregående skole med yrkesfag kommer ikke ut i lære fordi det er for få plasser, disse ender da opp med å få støtte fra NAV eller får en jobb de overhodet ikke vil ha og får ikke tatt fagbrevet sitt.

AUF i Oppland mener derfor at retten til lærlingplass må lovfestes for at elevene ved yrkesfaglige linjer skal holde motet oppe og slippe å gå rundt å bekymre seg for om de har en jobb å gå til etter endt utdannelse eller ikke.

AUF i Oppland mener at næringslivet må se nøyere på den arbeidskraften de kan få ved å ta inn lærlinger. Dersom en bedrift velger å ta inn noen lærlinger og behandler de pent kan de få god arbeidskraft i flere år fremover.

Flere ”TAF-linjer” nå!

Hva er TAF? TAF er en forkortelse for teknisk allmennfag, det er en fireårig linje på videregående skole som tilbys ved omtrent 20 skoler i landet. De tre første årene jobber man to dager ute i bedrift med lønn og er på skolen tre dager i uken, det fjerde året jobber man tre dager og er på skolen to. Etter endt løp har elevene fått spesiell studiekompetanse med fordypning i matte og fysikk, de ender også opp med fagbrev.

I Oppland tilbys denne studierettningen ved Raufoss videregående skole, hvor elvene fullfører vg2 produksjons- og industriteknikk og studieforberedende fag med realfag og er kvalifiserte til ingeniørstudier ved NTNU eller andre universitet og høgskoler uten noe forkurs. Når løpet er endt etter fire år velger eleven om han eller hun ønsker å fortsette sitt arbeidsforhold eller å studere videre på høgskole eller universitet.

AUF i Oppland mener at dette konseptet kan utvides til å gjelde flere yrkesfaglige linjer. Ved Knarvik vidaregåande skule utenfor Bergen tilbys TAF ved bygg- og anleggsteknikk, elektrofag, helse- og sosialfag og som på Raufoss tekniskk og industriell produksjon. Vi ser på Knarvik som et foregangseksempel når det gjelder TAF.

Næringslivet etterlyser stadig flere med høyere utdannelse og AUF i Oppland mener at TAF er med på å skape et nyskapende næringsliv og holder sysselsettingen oppe og arbeidsledigheten nede.

1. mai

1. mai nærmer seg og jeg skal holde appell på Lena, men aner ikke hva jeg skal snakke om. Jeg burde kanskje snakke om noe jeg engasjerer meg i og som folk bryr seg om.

Men hvorfor feirer vi 1. mai?
På wikipedia.no står det "arbeidernes internasjonale kampdag (1. mai) er en dag for å vise arbeiderklassens styrke og føre fram viktige saker for arbeidsfolk i dag. Den internasjonale arbeiderkongressen kom sammen i Paris i 1889 for å stifte Den annen Internasjonale. Etter forslag fra de fagorganiserte i USA ble 1. mai vedtatt som demonstrasjonsdag. Fra Norge deltok Carl Jeppesen, som sørget for at denne dagen ble valgt også i Norge. Dagen ble første gang feiret i 1890 som arbeidernes egne internasjonale kamp- og festdag. Aldri tidligere hadde arbeidere over hele Europa samlet seg på samme dag til en mønstring for felles krav."

For meg har 1. mai tidligere alltid bare vært en fridag, men da jeg lærte om Norge i etterkrigstiden og norsk politikk i 10. klasse skjønte jeg at 1. mai faktisk er noe annet enn en fridag. Det er en viktig dag for å symbolisere hva sosialdemokratiet står for og betyr for verden.

I min familie har vi aldri hatt som tradisjon å feire 1. mai noe som egentlig er litt dumt siden mine søsken og jeg ikke lærer noe annet en det vi lærer på skolen.

AP vs. FRP

Den 14. september 2009 er det som mange vet valg. Jeg og mange andre håper selvfølgelig at Arbeiderpartiet vinner, og at vi får en ny regjering.

På fremsiden av Dagbladet i går (lørdag, 21/03) kunne vi lese at dersom det var valg i dag, ville 36,7 % ha stemt AP. Det gir oss 64 mandater på stortinget, og vi går opp med 4 mandater fra forrige meningsmåling.

Arbeiderpartiet er fortsatt det største partiet i Norge, men vi er tett etterfulgt av Fremskrittspartiet. Det ser vi i AP og AUF på som en trussel. Skal vi vinne valget må vi overbevise førstegangsvelgere og eldre velgere at dersom FRP kommer i regjering kommer de til å privatisere de fleste skoler, barnehager og sykehus. Dette vil de spare penger på i en periode på omtrent 5 år, sier eksperter. Det er kun et år mer enn en stortingsperiode.

Eksperter sier også at FRP kun kommer til å holde i rundt hundre dager i regjeringskvartalet. Det er selvsagt positivt at de ikke holder lengre, men vi må ikke la det skje fordi man kan få gjort mye på hundre dager. FRP har sin ”hundre dagers plan”, som er en plan over hvordan de ville ha styrt landet dersom de satt i regjering nå.

Som jeg selv sier ofte til de som sier de holder med FRP, så er FRP et parti for homofiendtlige og rasistiske kapitalister. Det er en beskrivelse jeg synes passer godt til nettopp FRP, fordi de var i mot felles ekteskaps lov som ga lesbiske og homofile rett til å gifte seg i stedet for å kun få lov til å inngå partnerskap og rett til å bli vurdert som adoptivforeldre. De vil ha ut stort sett alle innvandrere og de vil kutte skatten så mye at det nesten ikke kommer noen penger inn til ”statskassen” slik at vi kan bygge nye skoler, veger og sykehus.

Arbeiderpartiet vil ha flere offentlige skoler, sykehus, sykehjemsplasser og barnehager, sikre arbeidsplasser og lærlingplasser til unge. De vil også beholde lånekassen. Dette er det stikk motsatte av hva Fremskrittspartiet vil.

Regjeringens tiltakspakke

I regjeringens tiltakspakke som ble fremlagt 26. januar kommer det frem at de ønsker å bruke 85 millioner kroner på drifts- og vedlikeholdsbevilgningen jernbanenettet i Oppland. Dette er noe vi i AUF i Oppland synes er strålende, fordi dette kan bety at flere velger tog fremfor privatbil på lengre strekninger. Dette mener vi er et bra tiltak for redusere våre klimautslipp.

Hovedsakelig vill disse midlene komme de som bor i Gudbrandsdalen til gode. Det vil bli satt av fem millioner til fornying av stasjoner og plattformer, syv millioner til skogrydding fra Dovre og opp til Trondheim også er det satt av 70 millioner til nye sviller, skinner og ballastrensing på Dovrebanen. Og tre millioner til fornying av sviller og skinner på Roalinjen, Bergensbanen.

Regjeringen vil også bevilge 33 millioner kroner til Bioforsk for å igangsette nybygg og rehabilitering av eksisterende bygg. 3 millioner kroner går til Bioforsk Øst Apelsvoll i Østre Toten for å bygge nytt redskapshus Dette er noe jeg tror kan føre til at det blir lettere å forske på mer miljøvennlige måter å dyrke f.eks. mat på.

Noe vi tror kommer til å gjøre at vi velger å gå/sykle kortere strekninger er at regjeringen mener vi burde bruke 59,9 millioner på gang- og sykkelvei flere steder i Oppland. Enkelte steder er det allerede begynt å bygge gang- og sykkelveier.
Til ulike utbedringstiltak av veinettet i Oppland er det satt av 37 millioner kroner. Som de fleste av oss sikkert vet er det mange dårlige veier i fylket, og de fleste vet at har vi bedre veier, kjører vi mer effektivt og sparer både drivstoff og miljøet.

Er den norsk skolen for dårlig med tanke på lærermangel?

Ja, jeg mener at den norske skolen er for dårlig på det punktet. Selv er jeg elev ved Raufoss videregående og går første året på Teknisk Allmennfag (TAF). I omtrent hele høst har det vært mangel på lærere, vi hadde en mattelærer som skulle gå ned i arbeideprosent etter høstferien, i flere uker etter gikk vi uten mattelærer, nå har vi fått en som ikke er engang er ferdig på lærerskolen.

I engelsk har vi også en lærer som ikke er ferdig utdannet, der har vi hatt vikar i flere uker. Vi har hatt en vikar som ikke bryr seg om hva vi gjør i timene, han lar elever gjøre akkurat det de selv vil, han driver ikke med noen som helst form for «tavleundervisning». Men dette blir mye personangrep.

Så sent som i går (mandag 17/11) hadde vi terminprøve i matte og manglet rom. Det rommet vi vanligvis bruker hele dagen hver mandag kunne vi ikke bruke fordi der skulle en annen klasse ha terminprøve. Det er ved flere anledninger det har skjedd at vi ikke har hatt vikar i enkelte fag fordi læreren har vært borte pga sykdom.

Det er sikkert ikke bare på Raufoss det er slik, jeg er ganske sikker på at det er slik på andre skoler også. Dette tyder på at det er stor mangel på lærere, men hva skal vi gjøre for å rekruttere nye lærere? Jeg synes vi først og fremst burde friste flere med høyere lønn, for å gjøre læreryrket mer attraktivt blant unge som skal begynne på videre studier eller som allerede studerer på et høyere nivå.